Det er hardt å være menneske – psykiatri praksis

I det siste  har jeg fokusert mye på psykisk helse. Grunnen til det er at psykiatri er hovedemnet vårt dette semesteret og jeg finner dette emnet særdeles spennende! Akkurat nå har jeg praksis på en bemannet boenhet med 12 tolv pasienter i aldersgruppen 20 – 70 år. Brukerne som bor her har mange sammensatte psykiske lidelser; schizofreni, agorafobi, depresjon, factitious disorder, «kronisk suicicalitet», panikkangst og multippel personlighetsforstyrrelse, for å nevne noen.

I praksis jobber vi mye etter «normaliseringsprinsippet». Ut i fra et medisinsk perspektiv blir det å være «normal» ansett som det «sunne og friske», mens sykdom anses som «avvikende» eller «unormalt». Med andre ord jobber vi for å underbygge det friske hos pasientene for at de skal oppleve mestring i hverdagen og en bedret livskvalitet. I praksis innebærer dette at vi er tilgjengelige for brukerne 24 timer i døgnet, men vi er ikke med dem hele tiden. Målet er at de skal leve så selvstendige liv som mulig og styre dagen selv, innenfor trygge rammer. disse brukerne  har mange ressurser, men de sliter med å se dem. Mange vil heller snakke om lidelsen sin for å få empati og omsorg, som de så sårt ønsker…For mange er kanskje den største utfordringen å stå opp om morgenen og ta fatt på hverdagens utfordringen.  Uansett hvor mye vi ønsker det så kan vi ikke la dem lulle seg inn i sin depressive verden og la dem ligge i senga, der det er trygt. Det fører ingen steds. Jobben vi gjør går i stor grad ut på å vekke brukerne og bidra til at de kommer seg ut til avtalene sine. Vi tilbyr også samtaler og lar dem få snakke ut.

Every day begins with an act of courage and hope: getting out of bed

For meg er dette en helt ny måte å jobbe på. Jeg er vandt med å alltid ha noe må gjøre og jobbe tett sammen med brukeren. Det er utfordrende å sitte stille mye av dagen, men vi reflekterer mye over pasienten og lærer mye om ulike diagnoser. Spesielt lærer jeg mye om relasjonsbygging og grensesetting. Noe av det mest utfordrende jeg har gjort i praksis er å snakke med en bruker som er «kronisk suicidal». Han sa at han skal ta livet sitt om kort tid, og dette er noe man alltid må ta seriøst. Jeg måtte derfor tørre å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene; «Har du noen konkrete planer for hvordan du vil ta livet ditt?» «Når vil du ta livet ditt?» «Har du skrevet et avskjedsbrev?» o.l. Dette var en utrolig krevende oppgave, aller mest hadde jeg lyst til å rømme ut av leiligheten til pasienten og komme tilbake senere. Men pliktfølelsen min sa at jeg måtte, dessuten ville det vært direkte uetisk å ikke kartlegge selvmordsrisikoen.

Jeg trives veldig godt i praksis, Frode (min medstudent) og jeg er blitt godt mottatte av personale og har glidd rett inn i miljøet. Og det jeg vil si er mitt hittil største utbytte av praksisen er at jeg blir veldig godt kjent med mennesket bak alle diagnosene. Jeg brukerne å kjenne; den vonde fortiden, interesser, hobbyer, gode minner og personligheten. De fleste brukerne har opplevd noe ekstremt traumatisk som kan være en årsak til deres psykiske lidelse. Men ser man bak alt det vonde, så finnes det mye vakkert! For å bli en dyktig sykepleier, eller lege for den saks skyld, så mener jeg du må klare å se begge sider av brukeren/pasienten og behandle hele mennesket. Og ikke bare diagnosen. Men en ting sier jeg dere: det er hardt å være menneske, på både godt og vondt.

Studieomtale, Bachelor i Sykepleie

– Kristian

20140414_162635_20140415144607683
Veien opp er lang, men til slutt når du toppen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s