Vår studietur til den 69. Berlinalen

Den internasjonale filmfestivalen i Berlin ble i år arrangert fra 7. til 17. februar.

Når vi ser tilbake på en slik opplevelse virker det nesten som om dagene flyter sammen. Det var mange høydepunkter. Alt fra personlig besøk av en filmanmelder, til møte med en norsk filmdistributør, samt personlige samtaler med studenter og profesjonelle yrkesutøvere fra hele verden.

Simons første dag i Berlin

Det jeg husker best er den første dagen i Berlin. Samme dag som vi hadde reist i 10 timer med svært lite søvn endte jeg med å dra på en filmvisning av Max, Mon Amour. Preget av søvnmangel og lykkerus ble jeg introdusert til en av de rareste filmene jeg noensinne har sett. Etter å ha forlatt kinosalen snur jeg hodet mitt rundt, og ser på alle menneskene jeg delte denne bisarre filmen med. Mennesker jeg de neste fem dagene kommer til å dele en rekke filmopplevelser med.

Min mening er at det er et slag usynlig samhold mellom alle deltakerne av Berlinalen. Dette merket jeg kanskje alle best ved de røde løperen. Mens jeg ventet på at alle kjendisene skulle ankomme den røde teppebelagte asfalten midt i Berlin snudde jeg meg til sidemannen og sa “Hei”. Dette var nok til at jeg ble kjent med ikke bare en, men fem filmentusiaster fra England.

Deretter var det ikke kjendisene som hadde min oppmerksomhet, men engelskmennene jeg hadde møtt. Samtaler om filmer, produksjon og Berlinalen med “fremmede-bekjente” som virkelig gav meg en trygg hjemmefølelse. Denne ble ytterligere forsterket da jeg snudde blikket mot den andre siden av løperen, kun for å se mine studiekamerater smile og vinke.

Doc Pitch i Norway House

Norway House fungerte som den norske filmbransjens “hovedbase” under filmfestivalen i Berlin. Ulike foredrag, paneldebatter og presentasjoner fant sted der. Jeg (Simon) tok del i et av disse arrangementene, Doc Pitch, hvor norske dokumentarfilmskapere presenterte sine prosjekter for tyske investorer, distributører, og andre bransjerepresentanter.

Seks filmer, representert av sine respektive regissører og produsenter, fikk seks minutter hver til å presentere sine prosjekter for studenter, filmskapere, bransjerepresentanter og andre interesserte.

Bilde 2 fra NF
Slik så det ut utenfor Norway House i Berlin. Foto : Norsk Filminstitutt.

Fikk innblikk i nye prosjekter

Det mest spennende prosjektet var Ola Waagens nye dokumentar. Grunnen til dette er mangelen på informasjon vi ble gitt. Ingen klipp fra filmen ble vist, og ikke en gang en offisiell tittel ble presentert for oss. Det eneste vi vet om prosjektet, er at det vil innebære et kritisk innblikk i norsk kjøttproduksjon.

Så, hvorfor er dette prosjektet så spennende? Det har allerede blitt produsert utallige dokumentarer om kjøttproduksjon over hele verden, så hvorfor skal en være så gira på akkurat denne? Det er et par årsaker til dette. For det første er kjøttproduksjon et mer relevant tema enn noensinne, ikke bare med tanke på dyrevelferd, men også med tanke på miljødebatten. I tillegg er det grunnen som ble gitt for tilbakehold av informasjon under presentasjonen. Vi ble forklart at de ikke kunne røpe stort på grunn av den personlige sikkerheten til de involverte. Dette skaper et inntrykk av at det i denne dokumentaren vil avdekkes noe stort, og noe som skal komme til å ha enorme konsekvenser for hvordan vi ser på kjøttindustrien i all fremtid. Det fremstår som at det er en konspirasjon i grunnen her som går helt til toppen. Enten er det noe stort som ligger og ulmer under dette temaet, ellers er det en kreativ og effektiv markedsføringskampanje. Kun tiden vil vise hvilke av disse som er nærmest sannheten.

Animasjonsstudenter
HINN-studenter på plass under Berlinalen. Foto : Privat.

En annen grunn til at dette er et prosjekt man legger ekstra merke til, er Waagens forrige store prosjekt, Pels (2014), som satt søkelyset på den norske pelsindustrien, og virkelig satte i gang debatten som nærmest har ført til avviklingen av hele næringen. Vil denne nye filmen føre til en liknende offentlig debatt rundt kjøttproduksjon?

I løpet av Berlinalen så vi mange filmer, snakket med utallige mennesker, og latet virkelig som om vi var verdensklasses filmvitere på linje med de profesjonelle ved Berlinalen. Vi kan vel ikke for sikkert si at alle gjorde dette, men det var virkelig vår opplevelse.

Audun og Simon – Årsstudium i audiovisuelle medier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s