Hvorfor valgte jeg psykologi?

Hvorfor studerer du psykologi? Jeg fikk tips om å skrive et blogginnlegg om dette temaet, og da jeg bestemte meg for å gå for det tenkte jeg at det er vel noe jeg ofte har blitt spurt om. Men så tenkte jeg etter, og innser at jeg så og si aldri har fått det spørsmålet. Jeg har fått spørsmål om hva jeg vil bruke graden min til, men veldig sjelden om hvorfor jeg har valgt fagfeltet generelt. Det tenker jeg sier en del om nettopp psykologi, og at det kanskje for mange kanskje er innlysende, eller er jeg forutinntatt om jeg sier at alle kan skjønne at psykologi er spennende? Jeg tenkte likevel at jeg skulle sette noen ord på hvorfor jeg gikk for nettopp psykologi.

Dere som har lest noen innlegg av meg har kanskje fått med dere at jeg har en Bachelor i medievitenskap fra før, men selv om jeg var en svipptur innom en helt annen fagretning (er forståelsen av medias påvirkning på mennesket egentlig så annerledes?) var det alltid psykologi og yrkestittelen psykolog jeg ville gå for. Det tok bare litt tid å tørre.

Grunnen til at jeg valgte psykologi er egentlig ganske enkel: Jeg hater å ikke forstå, og elsker å få ny forståelse. I mine øyne er mennesker det vanskeligste å forstå; vi er så ulike og ser ting så vanvittig ulikt. Jeg har alltid hatt en nysgjerrighet knyttet til hvordan mennesker kan være så ulike, helt fra jeg i barndommen grublet over hvorfor søsteren min nektet å leke med Barbie med meg. Hun var jo jente, og jenter liker Barbie? Heldigvis tok det ikke mange år før jeg innså at vi liker forskjellige leker og har ulike interesser, men undringen over mennesker har bare vokst.

Psykologdrømmen og ønsket om å få en utdannelse innen det feltet oppstod da jeg var rundt femten år. Jeg hadde en venn som i lengre tid hadde ganske store psykiske utfordringer, og jeg forstod verken hvor det kom fra, hvordan det var mulig å ha det sånn eller hva jeg kunne gjøre. Det er vel egentlig en skikkelig klisjé, men det var så tydelig at ting ikke skulle være sånn, og jeg hadde lyst til å hjelpe. I senere tid føler jeg at det er nysgjerrigheten på menneskers sinn og atferd som er den største drivkraften, og jo mer jeg lærer jo mer fascinert og nysgjerrig blir jeg på psykologi. Det er vel også dette som er det beste med psykologi som fagfelt – du blir aldri utlært, og det vil alltid være ting å være nysgjerrig på.

I tillegg til å tilfredsstille og vekke nysgjerrighet om menneskers sinn og handlinger generelt, har psykologistudiet den store bonusen at man gjerne utvikler bedre forståelse av seg selv og egne relasjoner. Det har vært både lærerikt, givende og utfordrende, og jeg har ved flere anledninger hatt øyeblikk med åpenbaringer om relasjoner jeg har eller har hatt, og også om meg selv og hvorfor jeg er som jeg er. Tanken på å bruke denne nysgjerrigheten og kunnskapen jeg etter hvert har opparbeidet meg gjennom studiet til å hjelpe andre mennesker med å forstå seg selv eller andre, vekker en iver i meg som fjerner all tvil om at jeg har valgt riktig. Jeg gleder gleder meg til et yrkesliv der jeg får være nysgjerrig og bruke nysgjerrigheten til noe positivt, som å hjelpe andre.

//
Linn
3. årsstudent
Bachelor i psykologi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s